Urettferdig pressestøtte

Pressestøtten ble innført i Norge på slutten av 60-tallet på grunn av en tiltagende avisdød her i landet. Tilskuddet ble gitt på to måter, gjennom en direkte støtte til hovedsaklig nr. 2 aviser og aviser med under 6000 i opplag. I tillegg har avisene fritak for MVA, noe som utgjør den største delen av pressestøtten.

Dette var på en tid da avisene fortsatt var dominerende og veldig mange av dem hadde et politisk standpunkt. Arbeideravisene, Høyreavisene osv.

I dag er situasjonen en annen. De aller fleste avisene eies av mediekonsern som driver utfra bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er bunnlinjen som til syvende og sist er det viktigste, og man må tilpasse produktet mot hva markedet vil ha. Partiavisene er borte. Men fortsatt har avisene privilegier som ingen andre har, hvor den direkte og indirekte pressestøtten utgjør over en milliard kroner.

Det er tre grunner til at jeg som FrP-politiker, og med lang erfaring fra media, mener at pressestøttens dager nå bør være talte.

1.Tidene har endret seg. Avisene må forholde seg til markedet, og eies i hovedsak av mediekonsern som er opptatt av profitt. I et slikt marked blir det usunt og kunstig at staten holder kunstig liv i en del bedrifter og finansierer en kommersiell bransje
2.Støtten er urettferdig. I dag har vi et mye mer sammensatt mediebilde, hvor både TV, radio og nettaviser har stor oppslutning både lokalt, regionalt og riks.
3.Vi bør ha en fri og uavhengig presse, uten tilskudd fra staten. Alle medier må leve utfra det markedet de retter seg mot. Det kan ikke være slik at en type medier prioriteres og finansieres av staten, mens andre er overlatt til kun markedet.

Det er noen eksempler som viser hvor spesielt den direkte pressestøtten slår ut. Mitt eksempel er fra Bergen, hvor Bergens Tidende (BT) er den ledende aktøren med en god posisjon i området. Markedet vil ha BT. I tillegg har vi Bergensavisa som klorer seg fast som NR 2 avis. BT for ingen ting i direkte pressestøtte, BA får godt over 30 millioner. I 2008 gikk BA med underskudd på 3 millioner. BT hadde til sammenligning 131 millioner kroner i pluss i 2007. Når vi vet at Bts får litt over 40 millioner i indirekte pressestøtte som følge av MVA-fritaket, er det ingen tvil om at BT ville leve veldig godt også uten innblanding fra staten.

BA er altså et produkt som ikke kan leve uten støtte fra Staten, og holdes derfor kunstig i live. BA er altså et produkt som markedet ikke vil ha i tilstrekkelig grad at det kan «regnes hjem». BT derimot har en popularitet og oppslutning som gjør at de kan drive med gode overskudd, både med og uten statens økonomiske innblanding. Begge aviser eies av store Mediekonsern (Apressen og Schibstedt), som begge driver utfra Bedriftsøkonomiske prinsipper og som har store overskudd. For A-Pressen kan resultatet plusses på med over 30 millioner i pressestøtte i Bergen.

Mitt andre eksempel baserer seg på den urettferdighet det er at Pressestøtten kun gis til aviser. Det var sikkert riktig i 1969, men helt feil i dag. Det virker som avisene, som i beste fall har nådd middagshøyden, er mer verdt enn andre medier. I Østfold har finanskrisen ført til nedleggelse av flere NR 2. aviser, eksempel Moss Dagblad og Halden Dagblad (begge eiet av Apressen). Tidligere la også Edda ned sin avis i Askim etter at de ikke klarte konkurransen mot Apressens Smaalenene Avis. Da er det slik at ingen andre får pressestøtte, så sant de ikke starter en avis. Lokalradioen i Askim, som eies av privatpersoner, kan ikke få støtten – selv om de kringkaster godt lokalt innhold i sendingene sine hver dag, både lokale nyheter, lokale reportasjer mv. Heller ikke TVØstfold som også eies av en del privatpersoner, kan få pressestøtte – selv om de har en god nr. 2 posisjon i området, og en god opposisjon til de etablerte avisene. Men hverken lokalradioen eller lokalTV får støtte – fordi de tilfeldigvis ikke utkommer på avispapir.

Det enkleste er å fjerne alle støtteordninger, og ta innover seg at mediebransjen er en kommersiell bransje, hvor de ulike aktørene må tilpasse seg det markedet de ønsker å nå. Det er ikke statens ansvar at noen velger å utgi aviser som ikke er mulig å kunne «regne hjem».