Pressestøtten ble innført i Norge på slutten av 60-tallet på grunn av en tiltagende avisdød her i landet. Tilskuddet ble gitt på to måter, gjennom en direkte støtte til hovedsaklig nr. 2 aviser og aviser med under 6000 i opplag. I tillegg har avisene fritak for MVA, noe som utgjør den største delen av pressestøtten.
Dette var på en tid da avisene fortsatt var dominerende og veldig mange av dem hadde et politisk standpunkt. Arbeideravisene, Høyreavisene osv.
I dag er situasjonen en annen. De aller fleste avisene eies av mediekonsern som driver utfra bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er bunnlinjen som til syvende og sist er det viktigste, og man må tilpasse produktet mot hva markedet vil ha. Partiavisene er borte. Men fortsatt har avisene privilegier som ingen andre har, hvor den direkte og indirekte pressestøtten utgjør over en milliard kroner.
Det er tre grunner til at jeg som FrP-politiker, og med lang erfaring fra media, mener at pressestøttens dager nå bør være talte.
1.Tidene har endret seg. Avisene må forholde seg til markedet, og eies i hovedsak av mediekonsern som er opptatt av profitt. I et slikt marked blir det usunt og kunstig at staten holder kunstig liv i en del bedrifter og finansierer en kommersiell bransje
2.Støtten er urettferdig. I dag har vi et mye mer sammensatt mediebilde, hvor både TV, radio og nettaviser har stor oppslutning både lokalt, regionalt og riks.
3.Vi bør ha en fri og uavhengig presse, uten tilskudd fra staten. Alle medier må leve utfra det markedet de retter seg mot. Det kan ikke være slik at en type medier prioriteres og finansieres av staten, mens andre er overlatt til kun markedet.
Det er noen eksempler som viser hvor spesielt den direkte pressestøtten slår ut. Mitt eksempel er fra Bergen, hvor Bergens Tidende (BT) er den ledende aktøren med en god posisjon i området. Markedet vil ha BT. I tillegg har vi Bergensavisa som klorer seg fast som NR 2 avis. BT for ingen ting i direkte pressestøtte, BA får godt over 30 millioner. I 2008 gikk BA med underskudd på 3 millioner. BT hadde til sammenligning 131 millioner kroner i pluss i 2007. Når vi vet at Bts får litt over 40 millioner i indirekte pressestøtte som følge av MVA-fritaket, er det ingen tvil om at BT ville leve veldig godt også uten innblanding fra staten.
BA er altså et produkt som ikke kan leve uten støtte fra Staten, og holdes derfor kunstig i live. BA er altså et produkt som markedet ikke vil ha i tilstrekkelig grad at det kan «regnes hjem». BT derimot har en popularitet og oppslutning som gjør at de kan drive med gode overskudd, både med og uten statens økonomiske innblanding. Begge aviser eies av store Mediekonsern (Apressen og Schibstedt), som begge driver utfra Bedriftsøkonomiske prinsipper og som har store overskudd. For A-Pressen kan resultatet plusses på med over 30 millioner i pressestøtte i Bergen.
Mitt andre eksempel baserer seg på den urettferdighet det er at Pressestøtten kun gis til aviser. Det var sikkert riktig i 1969, men helt feil i dag. Det virker som avisene, som i beste fall har nådd middagshøyden, er mer verdt enn andre medier. I Østfold har finanskrisen ført til nedleggelse av flere NR 2. aviser, eksempel Moss Dagblad og Halden Dagblad (begge eiet av Apressen). Tidligere la også Edda ned sin avis i Askim etter at de ikke klarte konkurransen mot Apressens Smaalenene Avis. Da er det slik at ingen andre får pressestøtte, så sant de ikke starter en avis. Lokalradioen i Askim, som eies av privatpersoner, kan ikke få støtten – selv om de kringkaster godt lokalt innhold i sendingene sine hver dag, både lokale nyheter, lokale reportasjer mv. Heller ikke TVØstfold som også eies av en del privatpersoner, kan få pressestøtte – selv om de har en god nr. 2 posisjon i området, og en god opposisjon til de etablerte avisene. Men hverken lokalradioen eller lokalTV får støtte – fordi de tilfeldigvis ikke utkommer på avispapir.
Det enkleste er å fjerne alle støtteordninger, og ta innover seg at mediebransjen er en kommersiell bransje, hvor de ulike aktørene må tilpasse seg det markedet de ønsker å nå. Det er ikke statens ansvar at noen velger å utgi aviser som ikke er mulig å kunne «regne hjem».
fredag 24. juli 2009
tirsdag 21. juli 2009
NRK som allmennkringkaster
Som Fremskrittspartipolitiker er jeg av den oppfatning at NRK-lisensen må avvikles. Dette er for meg ikke bare et politisk utspill i tråd med Frps ønske om at folk skal få velge selv og at vi ønsker å kutte skatter og avgifter. Det er noe mer, og NRK har selv gått i en retning som gjør at det ikke er like legitimt å avkreve lisens. Jeg lærte på Journalisthøyskolen at NRK må ha høye seertall for at de gode programmedarbeiderne skal ønske å jobbe der. På den tid ble folk som Tande P med flere nevnt.
NRK har nå en omfattende virksomhet, og hvis vi lar P1 og NRK1 ligge, hvor er allmennkringkastings-rollen i kanaler som MP3, P3, NRK3, Alltid-kanalene og NRK 2?
Er det et folkekrav som legimiterer innkreving av lisens at NRK skal ha egne musikk-kanaler som kun har som formål å underholde? Er ikke dette noe som på en god måte ivaretas av de kommersielle aktørene?
Mitt råd er å begynne med de radio- og TVkanalene som jeg har nevnt over. Selg disse. Vi er i en tid hvor Radio 1, som en institusjon i norsk media, nå må legge ned fordi de ikke har fått ny konsesjon. MP3 har et perfekt sendernett for flere av lokalradioaktørene eller andre som kan tenke seg å drive en radiostasjon for de største byene i Norge. Ikke noe poeng at NRK skal eie og drive denne musikkjukeboksen. Det samme gjelder NRK3. Hvorfor skal NRK eie og drive en kanal med repriser og utenlandske serier?
Jeg mener det må gjøres en grundig økonomisk gjennomgang av NRK. Det første man bør få svar på er hvor mye koster det å drive de kanalene nevnt over. Når dette er gjort må NRK fritas fra disse, og lisensen reduseres tilsvarende.
Så til primærkanalene NRK 1 og P1. Jeg mener NRK fint kan drives av andre enn staten. Det vi trenger er en sikkerhet for at vi har tilgjenlige kanaler med kompetente mennesker hvis en krise skulle nå landet. Men en slik forsikring forutsetter vel ikke at staten eier kanalen?
Generelt sett er jeg enig med mange som forsvarer NRKs rolle som allmennkringkaster, og det vil nok bli en interessant diskusjon når FrP kommer i regjering. Men det å være allmennkringkaster forutsetter vel ikke at man til en hver tid har høye seertall? Skal NRK bestå i en eller annen form som allmennkringkaster, blir det som en nødvendig rolle i det norske samfunn, også må man nok regne med at underholdning og andre typer programmer som kun har som formål å trigge høye seertall, bør ivaretas av de andre TVselskapene.
NRK har nå en omfattende virksomhet, og hvis vi lar P1 og NRK1 ligge, hvor er allmennkringkastings-rollen i kanaler som MP3, P3, NRK3, Alltid-kanalene og NRK 2?
Er det et folkekrav som legimiterer innkreving av lisens at NRK skal ha egne musikk-kanaler som kun har som formål å underholde? Er ikke dette noe som på en god måte ivaretas av de kommersielle aktørene?
Mitt råd er å begynne med de radio- og TVkanalene som jeg har nevnt over. Selg disse. Vi er i en tid hvor Radio 1, som en institusjon i norsk media, nå må legge ned fordi de ikke har fått ny konsesjon. MP3 har et perfekt sendernett for flere av lokalradioaktørene eller andre som kan tenke seg å drive en radiostasjon for de største byene i Norge. Ikke noe poeng at NRK skal eie og drive denne musikkjukeboksen. Det samme gjelder NRK3. Hvorfor skal NRK eie og drive en kanal med repriser og utenlandske serier?
Jeg mener det må gjøres en grundig økonomisk gjennomgang av NRK. Det første man bør få svar på er hvor mye koster det å drive de kanalene nevnt over. Når dette er gjort må NRK fritas fra disse, og lisensen reduseres tilsvarende.
Så til primærkanalene NRK 1 og P1. Jeg mener NRK fint kan drives av andre enn staten. Det vi trenger er en sikkerhet for at vi har tilgjenlige kanaler med kompetente mennesker hvis en krise skulle nå landet. Men en slik forsikring forutsetter vel ikke at staten eier kanalen?
Generelt sett er jeg enig med mange som forsvarer NRKs rolle som allmennkringkaster, og det vil nok bli en interessant diskusjon når FrP kommer i regjering. Men det å være allmennkringkaster forutsetter vel ikke at man til en hver tid har høye seertall? Skal NRK bestå i en eller annen form som allmennkringkaster, blir det som en nødvendig rolle i det norske samfunn, også må man nok regne med at underholdning og andre typer programmer som kun har som formål å trigge høye seertall, bør ivaretas av de andre TVselskapene.
Fornuftig mediepolitikk av FrP
FrP har fått mye kjeft for sin mediepolitikk, blant annet fordi vi ønsker å redusere og på sikt fjerne pressestøtten.
Største kritiker av FrPs mediepolitikk er Dagsavisen, en avis som mottar over 30 millioner årlig i pressestøtte. Til tross for disse enorme statlige overføringene, er det så vidt avisen overlever. Årlig leser vi om krisetilstander i avisen.
Pressestøtten ble innført for mange år siden fordi man ønsket å sikre mangfold av meninger i mediene. På den tiden hadde man aviser som klart forfektet en politisk retning. Den tiden er over.
Etter å ha jobbet i mediebransjen i over 20 år, har det gått opp for meg at pressestøtten er et offentlig gode for noen få. De fleste aviser for ikke ta del i denne støtten, heller ikke lokalTV, lokalradio eller andre medier. Pressestøtten gis til en del såkalte «meningsbærende aviser» og nr 2 aviser som for eksempel Bergensavisen.
Jeg vil ta for meg to eksempler på hvor feil pressestøtten er.
Aller først Dagsavisen som påstår at de har en så smal gruppe de ønsker å nå med sine meninger, at det ikke er mulig å gjøre dette utfra vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Samtidig mener avisen at det er så viktig innhold de har, at de må få utdelt over 30 millioner hvert år for å opprettholde avisen.
Men hva er egentlig fakta? Dagsavisen sier selv de retter seg mot folk på venstresiden i norsk politikk, sannsynligvis mange av de som er medlem av LO og kanskje også stemmer AP. Dette må være en av de største målgruppene som finnes her i landet. At en så gedigen målgruppe ikke er nok til at Dagsavisen skal kunne drive uten statlig støtte, er for meg en gåte.
Så Bergensavisen som også får over 30 millioner i pressestøtte. Avisen har ved flere anledninger slått seg selv på brystet og skrytt av 1 million i overskudd. Avisen kjemper en knallhard kamp mot Bergens Tidende, som driver meget god butikk uten offentlig støtte. Resultatet er altså at Bergensavisen med betydelig statlig støtte, prøver å «ta rotta» på Bergens Tidende. Det kan neppe være det offentliges ansvar å finansiere forsøk på å utkonkurrere en så god og tradisjonsrik avis som BT.
De fleste aviser i Norge driver utfra Bedriftsøkonomiske prinsipper, og gjør dette svært bra. Jeg tror neppe disse avisene synes pressestøtten er en god løsning. Således vil nok vår holdning ha støtte langt inn i de beste avisene her i landet. Vår holdning har utvilsomt også bred støtte i andre medier som lokalradio og lokalTV som ikke for noe av pressestøtten, men er helt overlatt til hva markedet gir av respons i forhold til annonseinntekter.
Det er ikke grunnlag eller behov for pressestøtte. Tiden med meningsbærende aviser med et klart politisk synspunkt er forbi. Derfor må vi fortsette å kjempe for en fri og uavhengig presse, uten statlige overføringer.
Største kritiker av FrPs mediepolitikk er Dagsavisen, en avis som mottar over 30 millioner årlig i pressestøtte. Til tross for disse enorme statlige overføringene, er det så vidt avisen overlever. Årlig leser vi om krisetilstander i avisen.
Pressestøtten ble innført for mange år siden fordi man ønsket å sikre mangfold av meninger i mediene. På den tiden hadde man aviser som klart forfektet en politisk retning. Den tiden er over.
Etter å ha jobbet i mediebransjen i over 20 år, har det gått opp for meg at pressestøtten er et offentlig gode for noen få. De fleste aviser for ikke ta del i denne støtten, heller ikke lokalTV, lokalradio eller andre medier. Pressestøtten gis til en del såkalte «meningsbærende aviser» og nr 2 aviser som for eksempel Bergensavisen.
Jeg vil ta for meg to eksempler på hvor feil pressestøtten er.
Aller først Dagsavisen som påstår at de har en så smal gruppe de ønsker å nå med sine meninger, at det ikke er mulig å gjøre dette utfra vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Samtidig mener avisen at det er så viktig innhold de har, at de må få utdelt over 30 millioner hvert år for å opprettholde avisen.
Men hva er egentlig fakta? Dagsavisen sier selv de retter seg mot folk på venstresiden i norsk politikk, sannsynligvis mange av de som er medlem av LO og kanskje også stemmer AP. Dette må være en av de største målgruppene som finnes her i landet. At en så gedigen målgruppe ikke er nok til at Dagsavisen skal kunne drive uten statlig støtte, er for meg en gåte.
Så Bergensavisen som også får over 30 millioner i pressestøtte. Avisen har ved flere anledninger slått seg selv på brystet og skrytt av 1 million i overskudd. Avisen kjemper en knallhard kamp mot Bergens Tidende, som driver meget god butikk uten offentlig støtte. Resultatet er altså at Bergensavisen med betydelig statlig støtte, prøver å «ta rotta» på Bergens Tidende. Det kan neppe være det offentliges ansvar å finansiere forsøk på å utkonkurrere en så god og tradisjonsrik avis som BT.
De fleste aviser i Norge driver utfra Bedriftsøkonomiske prinsipper, og gjør dette svært bra. Jeg tror neppe disse avisene synes pressestøtten er en god løsning. Således vil nok vår holdning ha støtte langt inn i de beste avisene her i landet. Vår holdning har utvilsomt også bred støtte i andre medier som lokalradio og lokalTV som ikke for noe av pressestøtten, men er helt overlatt til hva markedet gir av respons i forhold til annonseinntekter.
Det er ikke grunnlag eller behov for pressestøtte. Tiden med meningsbærende aviser med et klart politisk synspunkt er forbi. Derfor må vi fortsette å kjempe for en fri og uavhengig presse, uten statlige overføringer.
FrP og pressestøtte
FrP og statsstøtten
Leser med interesse Robert Pehrsons leserbrev 19. august vedr. FrP, pressetøtte og statstøtte. Jeg skal være enig at den støtten partiene mottar bør evalueres, og vil sannsynligvis også endres når FrP kommer inn i regjeringskontorene. Men selv om støtten er omdiskutert, er den i hvert fall rettferdig, basert på partienes oppslutning. Har man stor oppslutning får man mer enn de som har mindre oppslutning. Nå er sikkert statstøtten prosentvis større andel av totalinntektene for FrP enn den for eksempel er for AP, som får millioner av LO for å bekjempe FrP (det må i alle fall være merkelig, siden mange LO-medlemmer faktisk sympatiserer med FrP). Uansett blir det å sammenligne statstøtten til partiene med pressestøtten søkt. De aller fleste aviser, deriblant Østlandets Blad, får ikke pressetøtte. Dette fordi de driver en solid lokalavis som befolkningen i Follo ønsker å kjøpe, og som annonsørene ønsker å benytte seg av. Pressetøtten har dessverre blitt en premiering til de aviser som ikke klarer å lage et produkt som oppnår de samme mål som Østlandets Blad med mange flere har klart. Et fåtall norske aviser, med Dagsavisen i spissen, fordeler en pott på 250 millioner kroner. Dagsavisen som retter seg mot personer på venstresiden, tradisjonelt LO, AP m.v. Mener at de har en for liten målgruppe til at de kan klare å drive avisen uten offetnlige midler. Derfor mottar bedriften, som er lokalisert midt i Oslo sentrum, flere titalls millioner i pressetøtte, til tross for at de har en målgruppe som en hver annen ville betrakte som gedigen. Andre eksempler er Bergensavisen som også mottar flere ti talls millioner i pressetøtte. De slår seg på brystet over minimale overskudd , og med statens som største «sponsor» jobber de hver dag for å ta rotta på Bergens Tidende. Det burde vel strengt tatt ikke være statens oppgave, og bekjempe lønnsomme og populære mediebedrifter.
Pressetøtten ble innført den gang avisene var politiske aktører. Den tid er over. Jeg tror ingen med hånden på hjerte kan si at for eksempel Østlandets Blad har et spesielt politisk syn. Der driver man journalistikk som er så bra at det gir særdeles god lønnsomhet – helt uten statens hjelp. For sånn driver de fleste mediebedrifter – solid arbeid – for de fleste aviser, nettaviser, lokalTV og lokalradio mottar ingen pressestøtte.
Leser med interesse Robert Pehrsons leserbrev 19. august vedr. FrP, pressetøtte og statstøtte. Jeg skal være enig at den støtten partiene mottar bør evalueres, og vil sannsynligvis også endres når FrP kommer inn i regjeringskontorene. Men selv om støtten er omdiskutert, er den i hvert fall rettferdig, basert på partienes oppslutning. Har man stor oppslutning får man mer enn de som har mindre oppslutning. Nå er sikkert statstøtten prosentvis større andel av totalinntektene for FrP enn den for eksempel er for AP, som får millioner av LO for å bekjempe FrP (det må i alle fall være merkelig, siden mange LO-medlemmer faktisk sympatiserer med FrP). Uansett blir det å sammenligne statstøtten til partiene med pressestøtten søkt. De aller fleste aviser, deriblant Østlandets Blad, får ikke pressetøtte. Dette fordi de driver en solid lokalavis som befolkningen i Follo ønsker å kjøpe, og som annonsørene ønsker å benytte seg av. Pressetøtten har dessverre blitt en premiering til de aviser som ikke klarer å lage et produkt som oppnår de samme mål som Østlandets Blad med mange flere har klart. Et fåtall norske aviser, med Dagsavisen i spissen, fordeler en pott på 250 millioner kroner. Dagsavisen som retter seg mot personer på venstresiden, tradisjonelt LO, AP m.v. Mener at de har en for liten målgruppe til at de kan klare å drive avisen uten offetnlige midler. Derfor mottar bedriften, som er lokalisert midt i Oslo sentrum, flere titalls millioner i pressetøtte, til tross for at de har en målgruppe som en hver annen ville betrakte som gedigen. Andre eksempler er Bergensavisen som også mottar flere ti talls millioner i pressetøtte. De slår seg på brystet over minimale overskudd , og med statens som største «sponsor» jobber de hver dag for å ta rotta på Bergens Tidende. Det burde vel strengt tatt ikke være statens oppgave, og bekjempe lønnsomme og populære mediebedrifter.
Pressetøtten ble innført den gang avisene var politiske aktører. Den tid er over. Jeg tror ingen med hånden på hjerte kan si at for eksempel Østlandets Blad har et spesielt politisk syn. Der driver man journalistikk som er så bra at det gir særdeles god lønnsomhet – helt uten statens hjelp. For sånn driver de fleste mediebedrifter – solid arbeid – for de fleste aviser, nettaviser, lokalTV og lokalradio mottar ingen pressestøtte.
Dobbelt valgkampflesk fra Eldegard
Stortingsrepresentant Gunvor Eldegard (AP) skryter i et lengre leserbrev i ØB om hennes partis ekstraordinære innsats for å få bygget dobbeltsporet mellom Ski og Oslo. At Arbeiderpartiet bør engasjere seg for et bedre kollektivtilbud i vårt område, burde være en selvfølge. Det utrolige er at de ikke gjør noen ting.
For en tid tilbake reiste statsministeren og samferdselsministeren fra Oslo til Ski for å fortelle at nå kommer dobbeltsporet. Det de ikke sa er at vi må vente 15-20 år før dobbeltsporet er ferdig.
Det var passende for de styrende partiene at de bestemte seg for å gi noen småpenger for å utrede dobbeltsporet denne våren. Da får de god uttelling for dette frem mot valget. For det er faktisk slik at alle partier, også FrP, er for å bygge dobbeltsporet. Men vi ser ingen grunn til å vente alle disse årene på å få hurtigtoget på skinner. For Eldegard og hennes partikolleger er finansieringen av dobbeltsporet ingen hemmelighet heller, for det er mere bompenger hvor man allerede bruker 65 % av pengene som kommer inn til kollektivtrafikk. Dobbeltsporet koster mye penger, så man kan vel ikke akkurat vente at det blir noe billigere hvis de rød-grønne mot formodning skulle få fortsette å styre i årene fremover.
FrP ønsker et godt kollektivtilbud i Oslo-området sammen med bedre veier. For oss er ikke bompenger den riktige måten å finansiere dette på, når vi vet at bilistene betaler 50 milliarder kroner i bilavgifter.
De rød-grønnes sjarmoffensiv med tilsynelatende å gi oss dobbeltsporet som gave denne våren, er egentlig bare en stor valgkamp-gimmick ovenfor Follo-området. Stoltenberg og Eldegard vet at dobbeltsporet kommer uansett, når vi får Siv Jensen som statsminister. De skal ha skryt for en god gimmick som sikkert ga mye sympati. Men hvorfor vente alle disse årene. Dobbeltsporet må komme nå, og da holder de ikke å stemme på de rødgrønne.
For en tid tilbake reiste statsministeren og samferdselsministeren fra Oslo til Ski for å fortelle at nå kommer dobbeltsporet. Det de ikke sa er at vi må vente 15-20 år før dobbeltsporet er ferdig.
Det var passende for de styrende partiene at de bestemte seg for å gi noen småpenger for å utrede dobbeltsporet denne våren. Da får de god uttelling for dette frem mot valget. For det er faktisk slik at alle partier, også FrP, er for å bygge dobbeltsporet. Men vi ser ingen grunn til å vente alle disse årene på å få hurtigtoget på skinner. For Eldegard og hennes partikolleger er finansieringen av dobbeltsporet ingen hemmelighet heller, for det er mere bompenger hvor man allerede bruker 65 % av pengene som kommer inn til kollektivtrafikk. Dobbeltsporet koster mye penger, så man kan vel ikke akkurat vente at det blir noe billigere hvis de rød-grønne mot formodning skulle få fortsette å styre i årene fremover.
FrP ønsker et godt kollektivtilbud i Oslo-området sammen med bedre veier. For oss er ikke bompenger den riktige måten å finansiere dette på, når vi vet at bilistene betaler 50 milliarder kroner i bilavgifter.
De rød-grønnes sjarmoffensiv med tilsynelatende å gi oss dobbeltsporet som gave denne våren, er egentlig bare en stor valgkamp-gimmick ovenfor Follo-området. Stoltenberg og Eldegard vet at dobbeltsporet kommer uansett, når vi får Siv Jensen som statsminister. De skal ha skryt for en god gimmick som sikkert ga mye sympati. Men hvorfor vente alle disse årene. Dobbeltsporet må komme nå, og da holder de ikke å stemme på de rødgrønne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)